Graven Tåkeheimens Saler

Naberg reiste seg, når ved Mannahemens garden

Økstid, Sverdtid, ufred var der ikke - dog var er byllepestens plager

Ingen gjestet frender, ingen gjestet prest

Ingen drog til byen, uten lanse og til hest

I Opphavs tider sang de sanger, for seg selv og sine fedre

I dag synges kun de sanger, som skal gjøre morgendagen bedre

Sanger for den neste, ingen sanger for den Beste

Svik og løgn har fatt sin plass, I midgard jotneses palass

En mann vandret rolig, sikker, stolt der mellom hus

Han ferdedes blant folk, han trakket tyredd der blant mus

Flere hundre menn, han gjestet hver kald natt

Han var enøyd, høy og tynn, og på sitt hode bar han hatt

Ensom mann han vandret, over bivsrot en kald morgen

Han ristet på sitt hode, over menneskenes tap

For de sikret seg en plass, I en ufødt tragisk himmel

For de vandret nor og ned, for de rotnet I Hels fred