Stormblåst

Gjennom tideløse morkne drømmer

I fuktig høstvind over landstrakte vidder

Mot Sorias fjellheim

Kommer jeg, en fandens ridder

Glatt er runen på det høye fjell

Gnidd vekk av regn og vind

Dragende kraft av ondskap lurer

Her ved trollheims muldne grind

Fortumlet av dette mørke byggverk

Med røvet gull fra lysets pakt

Brukt som spott til å senke deres murer

Vi grunder over dette riket

Så vakkert fylt med tideløs skumring

Som en stjerne i tomsindighetens juv

Det bringer frem en nattlig mimring

Over tanker fra en vissen tid

Drott til himmels er det reist

Av tidens endeløse svarte minner

Stormblåst ut av det sorte indre

Har bergflint rullet fra mo til kneist

Undring og angst samler seg i natten

I mørket som ruver om spiret

For ingen dag kan veien hit

Intet lys kan luske frem

Der sorg har beseiret alle gleder

Og bygd et land på menneskets jord

Fylt med isklad prakt og heder